TRIG DIESEN

Director - Film & TV

Trygve Allister or "Trig" Diesen is a director 
working in Scandinavia and the US.

 

Berg & Diesen - On True Detective

MAKE IT MESSY

Wrote a piece on True Detective with Ståle Stein Berg, published in the trade mag Rushprint. It´s in Norwegian, but some of you might enjoy it.

http://rushprint.no/2014/03/true-detective-making-it-messy/

AvBerg & Diesen20. mars 2014

- Trygve, We are things that labor under the illusion of having a self, that accretion of sensory experience and feelings, programmed with total assurance that we are each somebody, when in fact everbody’s nobody… “

- Det var da voldsomt til nihilisme, Ståle. Og fraværet av kjønnslige kraftuttrykk sier meg at du for  en gangs skyld ikke siterer fra Deadwood, men heller True Detective?

- Heilt rett. David Milch har fått ein konkurrent. Nick Pizzolattoer den nye dialoghelten. Eg har seriøse planar om å skrive ut og ramme inn nokre av replikkane til Rust.  Dei fortener ein plass ved sidan av bileta av Orson Welles og Tor Jonsson på kontorveggen.

- Jada, greit nok, men det er ikke ordgyteriet til Rust som gjør serien så besettende, om det er aldri så spiss- og velformulert. Den store hemmeligheten ligger et par andre steder, spør du meg.

- Kva har ditt regissørauge sett?

- Regien er selvsagt særs viktig, men det er likevel manusstrukturen som er aller viktigst. På mange måter er True Detective selve kroneksemplet på den ambisiøse seriens fortrinn framfor de aller fleste spillefilmer.

- Narrativ kompleksitet – som motsats til spillefilmens cinematografiske kompleksitet?

- Nettopp. Og her har man faktisk mer et tillegg enn en motsats – det er både og begge deler! Spillefilmen lever i stramme rammer, og som oftest bygget rundt – eller skviset inn i, alt etter hvem du spør – en ganske klassisk dramaturgi. En god filmdramaturgi pleier være ryddig, solid og logisk. Kausalitet står i høysetet. Men livet er ofte tvert imot kaotisk, uforutsigbart, og sprikende. Og en serie som True Detectiveblir nesten mer gjenkjennelig fordi mønstrene ikke er så tydelige.

- Ja, True Detective sprikar i alle retningar. Frå tanketunge dialogstrekk til høgpulsaction, til og med gjort i ein tagning!  Nokon meiner dette er ein svakheit – at det er for mange lause trådar. For mange “red herrings”. Like vel kjem Pizzolatto fint unna med det. Og han er smart nok til å avvæpne kritikken gjennom karakterane sine. “It´s just that kind of world we live in” seier Marty på slutten.

- Jepp! Et par amerikanske TV-forfattere jeg kjenner pleide si “make it messy” hver gang jeg prøvde å gjøre det enkelt. Jeg skjønte ikke helt hva de mente før True Detective. For kaoset gir kompleksitet – og overraskelser! Fordypning, ikke forløsning. Og dermed passer denne serien bra i et mer voksent verdensbilde. Life is a mess.

- Ein kan sjølvsagt også argumentere for det stikk motsatte. At livet for mange av oss er såpass i vater at vi treng noko som kastar ting om kull? Minner oss om kaoset. Eller som Rust ville sagt, om mørkret.

- Uansett så funker det, og suger oss inn. Og den fantastisk regisserte actionscenen du nevner, slutten på episode fire – er faktisk begge deler. Fullstendig logisk og kausal – og samtidig kaotisk. Og selvsagt nydelig gjort av Cary Fukunaga, med tempo og en handling som vrir og vrenger seg som en hissig giftslange.

- Det er slikt ein kan tillate seg når ein har kontroll på kjernen i det heile. Salig Stanley Kubrick sa at «Dersom man ikke begynner med en solid historie, så vil man – uansett hvor ideens tyngdepunkt blir liggende, og uansett hvilke skikkelser som opptrer der – i siste instans ende opp med et resultat hvor helheten blir mindre enn summen av delene.»  Pizzolatto og Fukunaga har eit sterkt ledemotiv. Som ikkje handlar om krimgåta, tross sjangeren, men om våre to plaga heltars kamp i mørkrets randsone. “True Bromance”. Shit, ein blir jo heilt poetisk her…

- Enhver true detective er en tormented detective? Litt klisje, også?

- Javisst. Det skortar jo ikkje på klisjear her. Vi har sett alt før; creepy rednecks, tilbakebliksstrukturen, good cop, bad cop, lemlesta kvinner og det som verre er. Men det er gjort med kjærleik og autoritet. Eg trur Pizzolatto har sitti mest og tenkt “jah- dette var kult – eg tar det med…”

- Det er også mye lånegods, eller homager om man vil, rent visuelt. Silence of the LambsSevenAngel HeartMississippi BurningSling Blade. Det er som man har samlet sørstats- og bayou-klisjeer i en pose, rista godt, kommet med noen voodoo-besvergelser og manet frem et nytt og enda bedre mesterverk. At helheten denne gangen er større enn summen av de lånte delene.

- Såg du feks at Martys TV viste ei scene frå The Searchers – som jo nettopp handlar om…tada – to menn på leiting etter ei bortført jente. I det heile er True Detective full av popkulturelle referansar. Eg høyrer mest berre på “The Handsome Family” for tida – for å døyve abstinensane.

- Fortellerperspektivet er noe annet som slår meg. Jeg husker ikke alle åtte episodene i detalj – men er det ikke slik at en av våre to true detectives er med i nesten hver scene? At vi alltid følger dem, alltid ser verden de ser, at vi dermed er med dem, eller litt bak dem, mens de prøver å forstå kaoset? Det var en og annen kort scene hvor vi som publikum fikk se verden uten dem. For eksempel i sisteepisoden, hvor man klipper til morderens hushold – komplett med svinebundet far, tilbakestående søster og andre seriemorder-klisjeer – akkurat mens Rust og Cole er på vei. Men gjennom det snevre fortellerperspektivet blir vi stort sett halsende etter dem, akkurat som de halser etter morderen. Vi oppdager mens de oppdager, og ikke før. Og fansen leker selv detektiver, og tolker – og sprer de mest intrikate konspirasjonsteorier på nettet. De engasjerer seg – forøvrig et godt argument for å sende ut en episode i uka på HBO-vis, framfor Netflix sin House of Cards-strategi, med binging.

- Ein skal heller ikkje gløyme at dette er rein heimstaddikting. Pizzolatto har tross alt vakse opp i dette. Han kjenner atmosfæren, dei sosiale kodane, verdskjensla. Det er observert. Levd. I motsetnad, kanskje, til f.eks. nemndeHouse of Cards, som etterkvart vart nokså kalkulert i all sin veldreide flinkheit. Gjennomtenkt, men ikkje gjennomfølt. 

- Og den er velregissert av flere, men ikke personlig signert av en. Det er derimot True Detective.

- Men tilbake til fortlejarperspektivet. Eller perspektivavgrensinga. Det at vi er så tett på Rust og Cole gjer i alle fall at eg er heilt nøgd med slutten,i motsetnad til mange kritikarar. Var dette alt? var det mange som spurde seg. Men den jordbundne, enkle slutten på krimgåta tvingar oss jo til å forhalde oss til detektivane, ikkje saka dei har jobba med. Hadde det kommi ein vill twist på krimplotet, ville vi ikkje følt like sterkt Rusts nærast religiøse omvending på slutten, trur eg. Han blir jo nesten bibelsk. “Alt er tomhet” – som klypt ut av Forkynneren i Gamletestamentet.

- Pizzolatto lar faktisk krimplottet ende litt over halvveis i sisteepisoden. Og det sier jo alt om hvor han legger kruttet. Karakterens utvikling trumfer krimgåta, også i episodestrukturen.

- No har vi sagt mykje her, Trygve. Men er det eit poeng oppi det heile, anna enn panegyrisk hylling, iblanda ein dæsj missunning og mindremannskjensle?

- “Well, Ståle, that´s just the kind of world we live in…”

Ståle Stein Berg og Trygve Allister Diesen er erfarne film- og TV-skapere, og møttes som doktorgradsstipendiater på Filmskolen. Nå er de hodene bak produksjonsselskapet tenk.tvsammen med Frode Søbstad, hvor de kun lager ting de selv liker.

Relaterte saker